Arvid Karlsen jr. i Horebukkmysteriet
Hver dag frem mot jul legges det til et nytt kapittel i dette mesterverket. Få din daglige dose så du kan føle deg like bra som når Arvids narkomane mor får den daglige dosen sin.
Arvid Karlsen jr. i horebukkmysteriet
1
”Mamma. Skal du ikke på jobb i dag?”
Lille Arvid hadde akkurat kommet hjem fra skolen og så nå forventningsfullt på den fyllesyke moren sin. Hun lå i sengen med en hodepine av en annen verden. Arvid gledet seg til julen. Til gavene og til den gode stemningen. Til lukten av spraysnø på vinduskarmene.
”Mamma? Får jeg kalender? Får jeg noe fint til jul mamma?”
Arvid var så forventningsfull. Moren hans så litt bort.
”Jeg vet ikke om det blir noe jul i år Arvid. Jeg har knapt penger nok til sprit og dop til meg selv.”
En tåre kom til syne i lille Arvids øyenkrok.
”Hvorfor ikke mamma? Jeg elsker julen.”
”Du skjønner det lille venn, mammas beste kunde har forsvunnet. Enkemann Hansen har alltid forsørget meg stabilt, men nå rår tilfeldighetene. Jeg har problemer med å få det til å gå rundt.”
”Hvor er enkemann Hansen da?”
”Jeg vet ikke. Ingen vet. De andre horene har ikke sett han, og de kundene jeg har som kjenner han har ikke sett et spor av han de heller.”
Arvid gråt nå. Han var livredd for å gå glipp av julen, som var den eneste gleden i livet hans. Det eneste som holdt han oppe resten av året. Han tørket sine modige tårer, så opp på sin mor og proklamerte:
”Mamma! Jeg skal finne horebukken din! Jeg skal redde julen!”
2
Herr Kaspersen var lille Arvids favoritthallik. Etter at hans mor begynte å jobbe for han hadde de fått det mye bedre. Den tidligere halliken, herr Ludviksen, hadde tatt så mange av pengene selv. Herr Kaspersen lot hans mor beholde 50 prosent selv. Minst!
Nå var lille Arvid hos herr Kaspersen og spurte han ut om enkemann Hansen.
”Jeg har ikke sett han Arvid. Du får spørre moren din.”
”Mamma sier han har forsvunnet. Hun sier at det ikke er sikkert det blir jul. Kan du hjelpe oss med litt ekstra herr Kaspersen? La henne beholde 65 prosent?”
”Sorry kid. Jeg håper du får en fin jul men jeg har en familie og forbruk som kommer foran ansatte.”
”Vær så snill?”
”Kan ikke hjelpe deg. Du får leke detektiv og finne Hansen selv.”
”Det er jo det jeg driver med.”
”Da må du spørre noe som vet noe.”
”Jeg trodde du viste noe.”
”Jeg gjør ikke det.”
”Jeg vet det nå, men jeg må jo spørre for å få vite noe.”
”Du er en smarting du gutt. Kanskje du finner ut hva som har skjedd med Hansen.”
Lille Arvid så mistenksomt på sin mors hallik. Finne ut hva som hadde skjedd med Hansen. Visste herr Kaspersen at det hadde skjedd noe med han?
3
Det var første søndag i advent. Moren til Arvid hadde tatt søndagsfri.
Arvid tente et adventslys mens moren satte seg et skudd. Han gjentok de bruddstykkene han husket av et vers de hadde lært på skolen og la til det som passet best for seg selv:
Så tenner vi et lys i kveld
Vi tenner det for glede.
Det står og skinner for seg selv
og oss som er til stede
og enkemann Hansen og herr Kaspersen
og alle mammas kunder
som kan redde jula.
vi tenner et lys for alle,
vi tenner det for glede
og for at det i mammas kundekrets skal bli flere.
Arvid så på den rusa moren sin. Hun satte flere skudd enn vanlig for tiden. Kanskje hun var redd for å gå glipp av julen også?Han åpnet en hermetikkboks med Spaghetti à la Capri og spiste den kald. Det var det som kom til å bli julemiddagen og julegaven hans på en gang om han ikke la en plan snart.
4
Arvids venn Bosjewar kom løpende mot Arvid da han kom til skolen mandag morgen.
”Arvid! Arvid! Det er ikke skole i dag!”
Arvids verden ble med et litt lysere.
”Hvorfor ikke?”
”Vi har ikke lærer.”
”Hva er det med Pettersen da?”
”Gjermund knivstakk han på parkeringsplassen i sted. Spørs om han klarer seg.
””Fett. Får vi fri lenge?”
”Vet ikke. Gjermund får fri en stund i alle fall. Men han blir vel tatt vare på av barnevernet.”
Arvid og Bosjewar gikk på kjøpesenteret og så på de eldre guttene. Begge trodde at de to selv kom til å stå der å selge narkotika en gang. De gledet seg. Det var kulere å chille der enn å være på skolen. De to guttene gikk forbi en Narvesen kiosk i det Arvid la merke til noe grufullt i avisstativet. Det var et stort bilde av enkemann Hansen på fremsiden av VG. Overskriften gav ikke rom for mistolkninger:
PENSJONIST BRUTALT DREPT
Arvid grøsset. Nå kom han til å gå glipp av julen. Han kunne ikke redde enkemann Hansen. Det betydde at han måtte legge en bedre plan. Skulle han gjøre noe ulovlig? Skulle hans prøve å skaffe flere kunder til sin mor? Han så på Bosjewar med tårer i øynene.
”Hva skal jeg gjøre? Det er ikke sikkert det blir jul på meg.”
”Er det så farlig da? Vi er muslimer så vi feirer ikke jul hos oss.”
”Feirer dere ikke jul? Hva har dere å glede dere til da?”
”Vi pleier å glede oss til å bli ferdig med fasten.”
”Virkelig?”
”Nei. Det er bare noen en kunnskapsløs forfatter kunne funnet på å skrive. Vi har masse å glede oss over.”
Arvid sukket. Alle hadde noe å glede seg over. Til og med muslimene. Han sto i fare for å bli verdens desidert mest ulykkelige guttunge.
5
Bosjewar hadde sett hvor lei seg Arvid ble dagen i forveien, så han hadde øvd inn et knippe norske julesanger som ikke hadde et religiøst innhold. For å sette en liten spiss på det hele hadde han forandret litt på teksten, for han ville så gjerne se sin triste venn smile. Bosjewar stemte i:
Rudolf er rød på nesen
og når det er vind og sno
blir han så rød på tissen
at han ikke kan gå på do.
Et lite smil kunne så vidt ses på lille Arvids ansikt. Bosjewar viste han måtte fortsette:
Når nettene blir lange og kulda setter inn
så sier vesle trusemor til kuseflokken sin:
”Hvis ingen går i fella, men passer seg for den
skal alle sammen snart få pule igjen”
Heisann og hoppsann og fallerallera!
Om pulekvelden da skal alle sammen være gra!
Man kunne ane et snev av lykke i ansiktet til Arvid så Bosjewar fortsatte sin julemedley med barneslagere som ”På låven sitter tissen”, ”Bjelleklang”, ”Puletissen kommer i kveld” og ”Jeg så mamma kysse tissen”.
De to guttene holdt på å le seg i hjel. Arvid viste at Bosjewar brydde seg om han og det betydde mye nå. Han fikk sakte men sikkert tilbake den energien han hadde behov for om han skulle klare å redde jula.
Lite visste han om hvor mye energi han kom til å få bruk for. Det var det kun en størrelse utenfor teksten som viste.
6
Arvid la noen av klærne sine i skittentøyskurven i det han la merke til noe mistenkelig. Herr Kaspersen var ofte innom hos hans mor og fikk vasket skittentøyet sitt. Nå så han Kaspersens hvite blodige genser ligge der og han husket samtalen med herr Kaspersen for noen dager siden. Var han morderen? Det kunne ikke være tilfeldig.
Arvid løftet genseren ut av skittentøyskurven. Han måtte gjemme den til han bestemte seg for hva han skulle gjøre, så han tok den med til sitt hemmelige sted; på taket av blokka. Der hadde han en liten provisorisk hytte som gav ly for regn. Det var der han hadde hemmelighetene sine og der han kunne dra når mora var rusa som verst. Det var rett og slett mange gode minner der:
Kniven han stakk Terje i låret med da han kalte moren hans en hore, en femukers lottokupong med tre uker igjen, kniven han stakk Anders med da han kalt moren hans en narkoman, bilder av juleskuddet moren satte julaften for et lite år siden, et bilde av herr Kaspersen og hans mor.
Han så på bildet. Kaspersen hadde ødelagt jula for Arvid. Han var så sint som han aldri hadde vært før. Han så på knivene sine, vurderte muligheten for å bruke en av de på Kaspersen. La den fra seg igjen. Husket at han hadde bevis; han hadde genseren. Det var bare å gi den til politiet, men før han gjorde det måtte Arvid bli sikker. Han måtte finne ut om det virkelig var herr Kaspersen som hadde drept enkemann Hansen.
7
Arvid hadde fulgt etter herr Kaspersen hele dagen, men ikke sett noe mistenkelig. Han vurderte å la levere den blodige genseren til politiet nå, så kanskje de kunne løse mysteriet. Enkemann Hansen var uansett død, så julen var allerede ødelagt.
Det var sent på kvelden og han var på vei hjem da han fant dagens VG på en benk, og der kunne han lese en grufull nyhet:
SERIEMORDER LØS!
Han åpnet avisen og leste:
”De tre mennene som har blitt drept er i alderen 31 til 69. Politiet har lenket drapene opp mot hverandre da prøver viser at det er stor sannsynlighet for at det samme drapsvåpenet er brukt ved alle anledninger. Politiet leter nå etter en faktor de tre har til felles, da dette sannsynligvis vil gi en sterk indikasjon på hvem som er den skyldige.”
Arvid måpte. Han så bildene av de tre og kjente igjen ansiktene deres. Han viste hva fellesnevneren var; de tre var alle horekunder. Arvid var forvirret over situasjonen. Hvorfor ville Kaspersen drepe kundene sine? Han tjente jo ikke penger på det.''
8
TILSTANDSRAPPORTSANG
(melodi: Julekveldsvisa)
Morderen(e?)s sang:
Nå har vi partert liket og vi gravd det ned
og vi har vaska skittentøy og vi har satt oss ned.
Nå sitter vi å hviler og puster på ei stund
den ene fåkke sove og den andre tar en blund.
Begge er nervøse, ja det er lett å se
tenk om noen finner ut hvor liket er gravd ned.
Man ser at det er nygravd, man ser det veldig klart
man ser det uti hagen der som seriemordern bor.
Arvids sang:
Den eneste jeg ønsker, det er en ekte jul
med gavedryss og juletre og kjeks og litte rull.
Det har jeg aldri opplevd, min mor er narkoman
og derfor skjer det alltid noe spesielt den da’n.
Det første som jeg husker, er å bli kasta ut
vi hadde okkupert et hus, men ble avslørt av en snut
vi feira jul på gata, min gave var en klem
det eneste jeg ønska meg det året var et hjem.
Nå selger mamma kroppen sin, hver dag og hver en jul
så hun har penger nok til å få fiksa seg et skudd.
Jeg får nok ikke gaver, jeg får nok ikke klem
det finnes mange heldige, men jeg er ikke en av dem.
Bosjewars sang:
Jeg vet ikke hva jul er, vi feirer ikke det
jeje-jeje-jeje-jeje-jeje-jeje-jeje.
9
Lille Arvid hadde en merkelig følelse. Det var som om han var inne i en kort periode i livet sitt som var delt opp i 24 kapitler og at han nå var i det niende. Han ønsket seg svar umiddelbart men samtykket til den oppstykkede virkeligheten. Han hadde ikke noe valg.
Hans mor lå på sofaen og nøt sitt siste skudd. Hun hadde kommet hjem sent den natten og virket ekstremt sliten. Arvid forsøkte å riste litt liv i henne.
”Mamma? Går det bra.”
Moren åpnet så vidt øynene og fikk hvest frem et svar.
”Ja.”
Arvid giddet ikke spørre om noe mer. Hun var ikke i form uansett, og det hadde hun ikke vært på lenge. Han ønsket seg en ny mor. Arvid hadde lyst til å være barn litt oftere i stedet for å ta vare på seg selv nesten hele tiden. Han ønsket seg noen regler, noen grenser. Og han ville ha jul. Lille Arvid var villig til å gjøre alt for å få feire en skikkelig jul.
Han gikk til den hemmelige plassen sin på taket og tok frem en av knivene sine. Sakte førte han den opp mot ansiktet sitt og kuttet seg selv til blods. Blødende gikk han ned i leiligheten og ringte politiet.
10
Både sosialarbeideren og politifolkene var rystet etter funnet av gutten som hadde blitt kuttet opp av sin mors hallik, men de sendte han allikevel tilbake til moren nå som halliken var fengslet enn så lenge.
Arvid var frustrert. Han hadde tenkt å si at det var hans mor som gjorde det, men fikk seg ikke til å gjøre det. Derfor bestemte han seg for å gi herr Kaspersen skylden, han var jo sannsynligvis en morder uansett så han hørte hjem i fengsel.
Arvids mor hadde knapt reagert når hun fikk nyhetene, så Arvid hadde bestemt seg for å gå ut å leke på fellesarealet. Det var da han la merke til et område hvor det så ut til at noen nylig hadde gravd. Han bestemte seg for at det var noe han måtte undersøke, så når han fikk ly i mørket gikk han ut og spadde opp jordflekken.
Det han fant der sjokkerte lille Arvid, for selv om han aldri hadde sett et partert lik før så skjønte han hva det var når han så det. Med ferske sting i ansiktet ringte han nok en gang til politiet. Nå skulle han avsløre herr Kaspersen. Arvid gikk og hentet den blodige genseren på taket og gjorde seg klar til å møte lovens lange arm.
11
Arvid forklarte alt til politiet slik at de måtte holde på herr Kaspersen. Arvid var helt sikker på at det var han som hadde gjort det. Det eneste han syntes var litt merkelig var at han hadde gravd ned liket utenfor blokken til Arvid og hans mor. Det var da det gikk opp for Arvid: Herr Kaspersen var den snille halliken! Dette måtte ha vært iscenesatt av herr Ludviksen, den onde halliken. Og akkurat i det Arvid tenkte dette så han nettopp herr Ludviksen spankulere ved siden av politisperringene. Han var på vei mot leiligheten deres. Det gikk kaldt nedover Arvids rygg. Han måtte redde sin mor fra den onde halliken.
Nysgjerrige tilskuere og politifolk gjorde at herr Ludviksen ikke kunne se Arvid i det han løp for livet mot blokkas inngang. Han kom seg akkurat inn usett, løp inn i leiligheten og ristet liv i sin mor.
”Mamma! Vi må dra. Herr Luviksen kommer.”
”Har han dop?”
Arvid så oppgitt på sin mor.
”Nei. Han har ingenting annet enn knyttneven sin. Vi må dra. Han er gal. Han har drept kundene dine for å få herr Kaspersen fengslet.”
Arvid fikk støttet opp om sin mor og sammen hanglet de seg ut bakveien. Ved inngangsdøren sto herr Ludviksen å banket det han var god for. Hadde det ikke vært for alle politifolkene utenfor skulle han skreket ut drapstrusler også. Han skulle ha det som tilhørte han, koste hva det koste ville.
Arvid banket på hos Bosjewar en halvtime senere.
”Kan vi bo i dokkehuset ditt i natt? Vi kan ikke dra hjem.”
”Det er kalt der Arvid.”
”Vi klarer oss, det er bare for i natt. Jeg skal ordne noe annet i morgen.”
”Okay. Men bare for i natt altså. Foreldrene mine blir dritsure om de finner det ut.”
Arvid takket kompisen sin og pustet lettet ut. Det var ikke lett for en liten gutt å gå rundt å bære på en ruset narkoman mor.
12
Arvid snek seg ut av Bosjewars dokkehus tidlig om morgenen. Han måtte skaffe penger mens moren hans sov ut rusen. Han gikk seg en tur i parken og drepte en uteligger men det var ikke særlig lønnsomt, han hadde bare en femtilapp på seg.
Arvid gikk på McDonalds og brukte opp femtilappen mens han prøvde å tenke ut hvordan han skulle få tak i tusen kroner eller mer. Det var da han så henne, den gamle dama som var i minibanken og tok ut pensjonen sin så hun kunne gjemme den under puta. Arvid fulgte etter henne og i et øyeblikk hun ikke var oppmerksom så snappet han veska og løp så fort han bare kunne. Den gamle damen prøvde å løpe etter den unge veskenapperen men falt og brakk lårhalsen. Arvid løp og løp helt til han ikke hadde pust igjen. Han tok pengene ut fra lommeboka og kastet den og veska i en søppelbøtte. Han telte pengene. 5000 kroner. Arvid smilte fra øre til øre, det var jo et kjempekupp.
Han gikk tilbake til Bosjewars dokkehus der moren nettopp hadde våknet. Han hjalp henne opp fra senga og de leide seg et hotellrom. Der var de trygge enn så lenge.
13
Arvid hadde vært å kjøpt rundstykker og pålegg til seg og sin mor men i det han nærmet seg kassa så han noe som fikk han til å glemme alt han hadde gjort tidligere. På forsiden av VG så han et bilde av moren sin. Bildeteksten var ikke til å ta feil av:
PROSTITUERT KVINNE ETTERSØKT: MISTENKT FOR Å VÆRE SERIEMORDER
Arvid plukket med seg et eksemplar og på vei ut av butikken åpnet han avisen og leste:
”Den arresterte Herbjørn Kaspersen har i avhør innrømmet sin involvering i den rystende seriedrapssaken. Den 35 år gamle halliken påstår at han har hjulpet prostituerte Arnhild Karlsen med å partere likene av kunder hun har drept i narkorus. Arnhild Karlsen er nå etterlyst og politiet venter en snarlig arrest av kvinnen som nylig ser ut til å ha gått under bakken.”
Arvid sukket. Nå måtte han bevise at hans mor var uskyldig. Han løp tilbake til hotellet og fant sin mor.
”Mamma! Les i VG. De tror du er seriemorder.”
Moren hans tok i mot avisen og leste hva som var skrevet. Hun sukket.
”Unnskyld Arvid.”
Arvid så forvirret på sin mor.
”Hva mener du?”
”Det som står der. Det er sant.”
”Men hvorfor?”
”Jeg vet ikke hvorfor. Jeg var rusa og paranoid.”
Arvid felte en tåre.
”Jeg drepte en uteligger for din skyld, jeg er utrolig skuffa.”
Hans mor så trøstende på han.
”Bra det bare var en uteligger da.”
14
Arvid hadde skreket hele natten siden han skjønte at hans mor kom til å bli arrestert snart. Han skulle ønsket han hadde en far, men hans mor hadde aldri villet snakke om hvem han var. Arvid følte det var på tiden å gjøre et nytt forsøk siden hans mor sannsynligvis ville være fengslet i lang tid.
”Mamma? Hvem er faren min?”
Hans mor stirret på han.
”Arvid, dette har vi snakket om før. Jeg vil ikke snakke om det.”
”Men mamma, du må sikkert i fengsel snart. Da har jeg ingen foreldre lenger.”
”Det er ikke så enkelt Arvid. Jeg vet ikke hva han heter.”
”Vet du hvordan han ser ut da?”
”Ja.”
”Jeg kan prøve å skaffe et bilde. Men du må gi meg noen hint da.”
”Arvid, du kommer ikke til å klare det. Han er en horebukk. Det blir som å leite etter nåla i høystakken.”
”En horebukk? Det er jo en begynnelse. Hvordan ser han ut da?”
”Tja. Han er vel ca. 1,80, kanskje litt høyere. Nå har han kanskje blitt rund 45 år gammel, det er lenge siden jeg så han sist. Husker at han hadde blå øyne. Kort hår som begynte å bli litt tynt. Han ser egentlig ganske normal ut. Også er han hyggelig. Det er alt jeg husker.”
Arvid viste det ville bli vanskelig, men han skulle i det minste prøve. Han ville ha en familie å feire jul med, og han ville ikke på barnehjem. Nå måtte han finne ut hvem som var hans far.
15
Om morgenen banket det på hotellrommets dør. Arvid åpnet og politiet kom inn og pågrep hans mor uten så mye dramatikk. Hun prøvde å stikke den ene politimannen med en plastkniv men han lo og rev den fra henne før han la henne i jern.Politimannen var ung, slank og kjekk og introduserte seg som Hagbart Wilhelmsen. Han spurte Arvid om han hadde noen i familien de kunne få tak i.
”Jeg har en pappa men jeg vet ikke hvem han er” svarte Arvid før han la til:
”Men han er en horebukk. Vi kan lete etter han.”
”Det hørtes ut som en vanskelig jobb.”
”Men jeg vil ha en pappa. Også vil jeg feire jul.”
Den unge Wilhelmsen prøvde å trøste lille Arvid men det var nytteløst. Tanken på jul uten verken sin mor eller gaver var uutholdelig. Han gråt og gråt og Wilhelmsen som var et vesen uten særlige følelser slet med å finne noen trøstende ord til gutten. Han prøvde seg:
”De feirer jul på barnehjem også.”
Arvids gråt ble bare høyere. Det var tydeligvis ikke velvalgte ord. Wilhelmsen lurte på hva han sa som var så galt men bestemte seg for å prøve igjen.
”Så så. Ikke gråt. Det er jul neste år også.”
Hans velvalgte ord hjalp ikke denne gangen heller.
”Jeg kan hjelpe deg å finne faren din.”
Arvid så opp på han og sluttet å gråte.
”Vil du virkelig det?”
Håpet lyste i øynene hans. Wilhelmsen var litt brydd for han sa det bare for å trøste, han hadde egentlig ingen intensjoner om å hjelpe. Det så ut som om han var trengt opp i et hjørne det ikke gikk an å komme seg vekk fra uten å holde ord.
”Jeg skal hjelpe deg. Men du må huske at det er en vanskelig jobb.”
”Tusen takk.”
Arvid kastet seg rundt politimannen. Nå hadde han hjelp til å redde jula.
16
Lille Arvid ble institusjonalisert med en gang men neste dag etter jobben kom Wilhelmsen innom slik han hadde lovt. De måtte jo finne Arvids far.
Politimannen hadde egentlig tenkt å ikke møte opp men en merkelig følelse han aldri tidligere hadde hatt kom over han. Hans kjæreste forklarte han at det var det som ble kalt dårlig samvittighet. Deretter kalte hun han en jente.
Wilhelmsen hadde bare tid til en kort prat med Arvid denne dagen, så de to snakket sammen om hvilken strategi de skulle velge. Da de to skilte lag følte Arvid seg trygg på at han kom til å finne pappaen sin til jul. Hagbart Wilhemsen var helt sikker på at de aldri kom til å finne han.
17
Livet på ungdomsinstitusjon appellerte ikke så veldig til Arvid. For det første var det ikke familien hans. For det andre var det mange eldre gutter der som han følte seg truet av. 15-år gamle Jøran hadde allerede lovt å ”rævpule den lille rævva hans” om han ikke gav han lommepengene sine hver uke. Forståelig nok var lille Arvid redd at den eldre gutten skulle gjøre det, så han var allerede blakk. Om han ikke fant seg en far snart så måtte han nok drepe Jøran etter hvert. Problemløsing var heldigvis en av Arvids sterkeste sider.
Han fikk en telefon fra Hagbart Wilhelmsen:
”Hei!”
”Hagbart. Jeg liker meg ikke her.”
”Såså. Vi skal finne faren din.”
Wilhelmsen var overrasket over hvor lett det var for han å lyve til et barn.
”Vi må finne han før jul.”
Wilhelmsen visste han ikke hadde mange dager igjen før han måtte komme med en grusom innrømmelse.
”Det går nok lett som bare det.”
Ingen innrømmelse denne dagen i alle fall.
”Skal vi begynne å lete da?”
”Jeg må jobbe i kveld, men jeg kommer innom i morgen og da skal vi begynne skikkelig. Hvordan var det faren din så ut?”
”1, 80. Kanskje litt mer. 45 år. Sånn cirka. Blå øyne. Kort hår. Tynt. Ser normal ut. Hyggelig. Er vel ikke så mange som passer til den beskrivelsen?”
Det gikk kaldt nedover Wilhelmsens rygg, samtidlig som han kjent at han manglet ryggrad.
”Nei da. Er nok bare noen få.”
Hvorfor slutt å lyve nå? Tenkte han i det han la på.
18
Wilhelmsen kom innom Arvid. Han hadde med seg et par fotoalbum som han fant på stasjonen. Det var selvsagt bilder av kriminelle, men det var jo ingen som viste hvem faren hans var så han kunne jo godt vært kriminell. Arvid bladde ivrig gjennom sidene og pekte ut mulige kandidater. Han fant fire aktuelle.
Tilbake på stasjonen sjekket Wilhelmsen hvem de fire var:
1. Ronny Torgeirsen, 43 år, gift. Har vært fengslet for nasking og grisepuling. Bokstavlig talt.
2. Ronny Atle Hansen, 47 år. Døde for to år siden da han ble skutt av politiet mens han forsøkte å drepe en mann som ikke plukket opp dritten til bikkja si.
3. Ronny Kalle Ronnysen, 45 år. Fengslet for narkotikaforbrytelser. Ble tatt på fersken etter å ha svelget poser med narkotika for så å få diaré på flyet. Han dret de ut, men grunnet den dårlige flyvasken luktet det så fryktelig av han etterpå at en flyvertinne måtte ta det opp med han. Han fikk panikk og gikk til angrep på henne, så han måtte overmannes av medpassasjerer. Politiet fant narkotikaen på kroppen hans da flyet var trygt nede på bakken og han ble overlatt i deres varetekt. Hadde han ikke gått amok ville han sannsynligvis aldri blitt tatt, da det ikke var noen tollere tilstede denne dagen.
4. Kjell Ronny Edvardsen, 44 år, skilt. Fengslet etter å ha banket kona si fordi hun klagde på at han skaffet seg en kone til. Og for bigami.
Han tok de fire bildene med seg til arresten og viste de til Arvids mor. Hun ristet på hodet fire ganger.
19
Wilhelmsen hadde vært forsinket da han kom til Arvid fordi de hadde funnet liket av en uteligger i en park. Wilhelmsen hadde gjort unna papirarbeidet, men visste at saken aldri ville bli løst med mindre noen savnet den drepte i så stor grad at VG ble kontaktet. Ellers ville aldri saken bli prioritert. Dessuten visste han at tabloidene ikke falt for slike drap. De ville ha sensasjoner, seriemord, kjendisdrap og familietragedier. De hardhudede journalistene elsket gode familietragedier, det var tross alt det de tjente til livets opphold på.
En fuktig kveld på byen hadde Wilhelmsen møtt på Fabian Frantzen, en respektert krimjournalist som han hadde blitt kjent med i forbindelse med en drapsetterforskning. Frantzen fortalte han om en gang han hadde funnet liket av en kvinne som hadde dødd av overdose. Han hadde ringt redaktøren sin, som hadde bedt han om å drite i det. Døde rusmisbrukere selger ikke aviser var beskjeden han fikk.
Da Arvid åpnet døren bredte det seg et smil om munnen hans.
”Hva sa hun? Hva sa hun? Var pappa på en av bildene?”
”Sorry. Det var ingen av de.”
Arvid var tydelig skuffet.
”Hvor tror du vi kan finne han da?”
Wilhelmsen fikk et plutselig innfall om at han skulle være noenlunde ærlig med den desperate guttungen.
”Arvid, for å være noenlunde ærlig så tror jeg det blir vanskelig å finne faren din.”
”Hvorfor det?”
”Fordi det er tusenvis av menn som går rundt omkring og ser ut som den mannen moren din beskrev.”
”Da kan vi jo gå ut å ta bilder av menn det kan være da?”
Wilhelmsen tenkte han skulle forklare guttungen at selv om de tok et bilde av en mann i gata, så hadde de ikke navnet hans – og at når bildet var fremkalt så ville ikke den de tok det av være på samme plass. Han gjorde det imidlertid ikke, han gav i stedet Arvid det han trodde var et umulig oppdrag.
”Da må du skaffe et kamera.”
”Ja. Jeg skaffer et i morgen. Ringer deg når jeg har det.”
Wilhelmsen ble tatt på kornet av lille Arvids entusiasme.
”Ok… eh… da snakkes vi i morgen.”
20
Arvid måtte ha et kamera, men de få pengene han hadde gikk rett i lomma til Jøran. Slik hadde Arvid berget rumpa si foreløpig, og han ville gjerne berge den en stund til også. Arvid visste hva som måtte til for å skaffe et kamera. Han måtte gjøre noe kriminelt igjen. Men hva?
Han vurderte å drepe enda en uteligger, men for å få råd til et kamera måtte han ha tatt livet av så mange at det kunne ha vekket mistanke. Samtidlig hadde han ikke lyst til å rane en gammel dame til heller. For det første var det så alt for enkelt, og for det andre var det ikke lønningsdag.
Arvid fikk lov til å dra ta en tur ut alene så han haiket inn til byen. Han hadde allerede ringt bestekompisen Bosjewar som kunne fortelle han at han ikke hadde noe kamera Arvid kunne låne.
Han satt ved en fontene da de kom forbi: 17 japanske fototurister som lengtet etter en ny opplevelse, nemlig muligheten til å bruke egne ord for å beskrive sine reiseopplevelser. En av de skulle få hjelp av Arvid.Han fulgte etter de mot en buss som det var tydelig at skulle frakte dem videre. Da den siste av de løftet foten opp på det første trinnet i bussinngangen slo Arvid til. Han røsket kameraet ut av japanerens hånd og løp alt han kunne. Skrekkslagne så de 16 andre japanerne på scenarioet som utspilte seg, men alle som en glemte de å ta bilde av skurken. De var alt for opptatt med å tenke på at Hiroshi, den eldste samuraien, hadde blitt ranet av en liten drittunge. Han hadde tydeligvis mistet sine evner. Naohira var den mest snartenkte. Han kastet seg over Hiroshi og brakk enkelt nakken hans. Nå var han samuraienes leder.
Arvid var tom for pust, men endelig hadde han kamera. Han fikk ringt Wilhelmsen og sagt ifra, og de to avtalte at de skulle ta bilder neste dag. Skulle de endelig finne Arvids far?
21
Wilhelmsen hadde fri og møtte lille Arvid tidlig på formiddagen. De to ble enige om at de skulle begynne fotograferingen med en gang og dro til horestrøket for å ta bilder av menn som kunne være Arvids far. På en drøy time fant de 15 kandidater, og bestemte seg for å spise lunsj. Wilhelmsen spanderte på Arvid og den emosjonelt avstumpede politimannen følte seg på en merkelig måte knyttet til den lille gutten som satt foran han og leflet i seg mat som en sulten uteligger. Han bestemte seg for å ikke nevne dette til kjæresten sin, han ville nødig bli kalt jente igjen.
”Arvid? Du vet at det er en stor sjanse for at vi ikke finner pappaen din?”
Arvid så på han med fuktige øyne.
”Ja, jeg vet det. Men det er mitt eneste håp. Den eneste som kan hjelpe meg med å redde julen”
”Jeg skal gjøre alt jeg kan men du må forberede deg på at det ikke går.”
”Jeg trenger ikke det. Jeg tror du er en superpurk, så du klarer det nok. Du er John McClane.”
Wilhelmsen visste godt at han ikke var John McClane. Bruce Willis var John McClane.
”Takk skal du ha.”
Han visste ikke helt hva han skulle si. Guttungen fikk bare leve i troen.
Etter lunsjen gikk de til horestrøket og tok bilder i et par timer til. De hadde over 40 alternativer. I tillegg fikk Arvid en fiks idé om at han skulle gå opp og ned storgata å ta bilder av alle det kunne være, noe som førte til at det ble veldig mange bilder.
Wilhelmsen tok med seg bildene på stasjonen der de skulle bli fremkalt. Neste dag kunne de vise bildene til Arvids mor.
22
Arvid viste alle spanerbildene til sin mor og hun studerte de omhyggelig, en etter en. På en av de siste bildene rykket hun til. Håpet steg hos Arvid.
”Er det han?”
Arvid pekte på mannen mitt i bildet, han som var fotografiets fokus.
”Nei. Ikke han. Bak han.”
Arvid studerte bildet. Like bak mannen gikk dansebandstjerna Rune Rudberg.
”Er Rune Rudberg faren min?”
Arvid måpte. Hans far var en berømt horebukk.
”Nei, han er ikke faren din. Han som er bak Rune Rudberg. Han som går ut fra gullsmeden. Det er faren din.”
Arvid ble overrasket over hvor overvåken moren hans var. Hun ville visst virkelig at noen skulle ta seg av han mens hun var fengslet. Samtidlig var han litt skuffet over at det ikke var Rune Rudberg.
”Hvem er han da?”
Arvid var fra seg av nyskjerrighet.
”Jeg vet vel ikke jeg. Han er en mann som går ut fra en gullsmed.”
Wilhelmsen trådte frem.
”Arvid. I morgen skal jeg dra til gullsmeden og undersøke. Kanskje vi er heldige.”
”Tusen takk. Jeg vet du kommer til å finne pappaen min før jul.”
Hagbart Wilhelmsen følte seg som vanlig litt brydd.
”Jeg skal gjøre så godt jeg kan.”
23
Det var lille julaften og folksomt i den lille forretningen, i alle fall i forhold til det som var vanlig hos en gullsmed. Wilhelmsen fikk tak i en av kvinnene som jobbet der og viste henne bildet.
”Vet du hvem det er?”
”Er det ikke Rune Rudberg da?”
”Nei, bak han. Han som går ut fra denne forretningen.”
”Åh! Han ja. Det er Isak, han er sjefen min. Han eier hele sjappa.”
Wilhelmsen forbauset seg over hvor lett det gikk.
”Hvor er han nå?”
”På bakrommet.”
”Kan jeg få snakke med han?”
”Hva gjelder det?”
”Det er en privatsak, men han er nok interessert i å høre hva jeg skal si.”
”Vent litt. Jeg skal gå å høre med han.”
Wilhelmsen sto og beundret et sølvsmykke da kvinnen kom inn igjen.
”Vennligst følg meg. Han vil høre hva du har å si.”
Han fulgte etter henne. Hun var en slank og vakker kvinne i slutten av 30-årene, og Wilhelmsen kunne ikke la være å stirre på den elegante bakdelen hennes mens hun gikk foran han. Hun ledet han inn på et lite kontor.Wilhelmsen hilste høflig på mannen og gikk rett på sak. Han viste mannen et bilde av Arvids mor.
”Kjenner du denne kvinnen?”
Mannen så brydd på han. Sannsynligvis var han flau.
”Hvorfor lurer du på det?”
”Fordi det er viktig for meg å finne ut om du noensinne har truffet henne.”
Mannen så ned. Med rødlette kinn kom innrømmelsen.
”Ja. For mange år siden.”
Wilhelmsen var lettet. Kunne det faktisk være denne fyren?
”Hun påstår at… jeg sier det bare rett ut, hun påstår at du er faren til sønnen hennes. Hun sitter fengslet og sønnen trenger en familie, så jeg hjelper han litt.”
”Hva er det du sier? Har jeg en sønn?”
Mannen så oppriktig glad ut og Wilhelmsen skjønte ikke noe av det. Han hadde alltid lurt på hvorfor folk frivillig ville ha barn. For han var barn et nødvendig onde, et produkt av avl. Nå satt han å snakket med en mann som var lykkelig over nyheten han kom med og som med en gang aksepterte å ta i mot sin sønn neste dag. Han stilte ikke et spørsmålstegn en gang.
Wilhelmsen ringte Arvid for å gi han den store nyheten:
”Jeg har funnet han. Han vil at du skal komme å bo til han fra og med i morgen. Jeg kommer å henter deg og så drar vi dit på formiddagen, okay?”
Arvid jublet både høyt og lenge. Han hadde en pappa til jul. Han kunne spise julemat og julekaker, få gaver, gi gaver, synge julesanger. Han fikk et helt nytt hjem. Han var verdens lykkeligste gutt. Han hadde håpet og håpet på at julen kunne reddes og nå gikk ønsket hans endelig i oppfyllelse. Det var den beste julegaven han noensinne kunne få. Han gledet seg, bokstavlig talt, som en unge.
24
Lille Arvid var spent i det han gikk opp trappen. Huset var både stort og vakkert og han skulle møte sin far for første gang. Han hadde en pappa! Han kunne feire jul!
På ringeklokka sto det Isak Goldberg. Arvid trykket ivrig på knappen. Hans far åpnet døren og Arvid kastet seg rundt halsen hans.
”Pappa.”
”Hei. Jeg hadde aldri trodd… jeg visste ikke…”
”Jeg visste ikke jeg heller, jeg er bare glad jeg fant deg.”
”Jeg kan ikke tro at jeg har en sønn.”
”Nå er jula redda. Jeg er så glad. Skal vi gå inn å feire jul pappa?”
”Feire jul? Sorry. Vi er jøder og hanukka var ferdig i går. Kom inn, jeg har et herlig koscher måltid klart hvert øyeblikk og så kan vi snakke om toraen og talmud. Er du omskjært?”
Arvid snakket aldri med sin muslimske venn Bosjewar igjen.
Arvid Karlsen jr. i horebukkmysteriet
1
”Mamma. Skal du ikke på jobb i dag?”
Lille Arvid hadde akkurat kommet hjem fra skolen og så nå forventningsfullt på den fyllesyke moren sin. Hun lå i sengen med en hodepine av en annen verden. Arvid gledet seg til julen. Til gavene og til den gode stemningen. Til lukten av spraysnø på vinduskarmene.
”Mamma? Får jeg kalender? Får jeg noe fint til jul mamma?”
Arvid var så forventningsfull. Moren hans så litt bort.
”Jeg vet ikke om det blir noe jul i år Arvid. Jeg har knapt penger nok til sprit og dop til meg selv.”
En tåre kom til syne i lille Arvids øyenkrok.
”Hvorfor ikke mamma? Jeg elsker julen.”
”Du skjønner det lille venn, mammas beste kunde har forsvunnet. Enkemann Hansen har alltid forsørget meg stabilt, men nå rår tilfeldighetene. Jeg har problemer med å få det til å gå rundt.”
”Hvor er enkemann Hansen da?”
”Jeg vet ikke. Ingen vet. De andre horene har ikke sett han, og de kundene jeg har som kjenner han har ikke sett et spor av han de heller.”
Arvid gråt nå. Han var livredd for å gå glipp av julen, som var den eneste gleden i livet hans. Det eneste som holdt han oppe resten av året. Han tørket sine modige tårer, så opp på sin mor og proklamerte:
”Mamma! Jeg skal finne horebukken din! Jeg skal redde julen!”
2
Herr Kaspersen var lille Arvids favoritthallik. Etter at hans mor begynte å jobbe for han hadde de fått det mye bedre. Den tidligere halliken, herr Ludviksen, hadde tatt så mange av pengene selv. Herr Kaspersen lot hans mor beholde 50 prosent selv. Minst!
Nå var lille Arvid hos herr Kaspersen og spurte han ut om enkemann Hansen.
”Jeg har ikke sett han Arvid. Du får spørre moren din.”
”Mamma sier han har forsvunnet. Hun sier at det ikke er sikkert det blir jul. Kan du hjelpe oss med litt ekstra herr Kaspersen? La henne beholde 65 prosent?”
”Sorry kid. Jeg håper du får en fin jul men jeg har en familie og forbruk som kommer foran ansatte.”
”Vær så snill?”
”Kan ikke hjelpe deg. Du får leke detektiv og finne Hansen selv.”
”Det er jo det jeg driver med.”
”Da må du spørre noe som vet noe.”
”Jeg trodde du viste noe.”
”Jeg gjør ikke det.”
”Jeg vet det nå, men jeg må jo spørre for å få vite noe.”
”Du er en smarting du gutt. Kanskje du finner ut hva som har skjedd med Hansen.”
Lille Arvid så mistenksomt på sin mors hallik. Finne ut hva som hadde skjedd med Hansen. Visste herr Kaspersen at det hadde skjedd noe med han?
3
Det var første søndag i advent. Moren til Arvid hadde tatt søndagsfri.
Arvid tente et adventslys mens moren satte seg et skudd. Han gjentok de bruddstykkene han husket av et vers de hadde lært på skolen og la til det som passet best for seg selv:
Så tenner vi et lys i kveld
Vi tenner det for glede.
Det står og skinner for seg selv
og oss som er til stede
og enkemann Hansen og herr Kaspersen
og alle mammas kunder
som kan redde jula.
vi tenner et lys for alle,
vi tenner det for glede
og for at det i mammas kundekrets skal bli flere.
Arvid så på den rusa moren sin. Hun satte flere skudd enn vanlig for tiden. Kanskje hun var redd for å gå glipp av julen også?Han åpnet en hermetikkboks med Spaghetti à la Capri og spiste den kald. Det var det som kom til å bli julemiddagen og julegaven hans på en gang om han ikke la en plan snart.
4
Arvids venn Bosjewar kom løpende mot Arvid da han kom til skolen mandag morgen.
”Arvid! Arvid! Det er ikke skole i dag!”
Arvids verden ble med et litt lysere.
”Hvorfor ikke?”
”Vi har ikke lærer.”
”Hva er det med Pettersen da?”
”Gjermund knivstakk han på parkeringsplassen i sted. Spørs om han klarer seg.
””Fett. Får vi fri lenge?”
”Vet ikke. Gjermund får fri en stund i alle fall. Men han blir vel tatt vare på av barnevernet.”
Arvid og Bosjewar gikk på kjøpesenteret og så på de eldre guttene. Begge trodde at de to selv kom til å stå der å selge narkotika en gang. De gledet seg. Det var kulere å chille der enn å være på skolen. De to guttene gikk forbi en Narvesen kiosk i det Arvid la merke til noe grufullt i avisstativet. Det var et stort bilde av enkemann Hansen på fremsiden av VG. Overskriften gav ikke rom for mistolkninger:
PENSJONIST BRUTALT DREPT
Arvid grøsset. Nå kom han til å gå glipp av julen. Han kunne ikke redde enkemann Hansen. Det betydde at han måtte legge en bedre plan. Skulle han gjøre noe ulovlig? Skulle hans prøve å skaffe flere kunder til sin mor? Han så på Bosjewar med tårer i øynene.
”Hva skal jeg gjøre? Det er ikke sikkert det blir jul på meg.”
”Er det så farlig da? Vi er muslimer så vi feirer ikke jul hos oss.”
”Feirer dere ikke jul? Hva har dere å glede dere til da?”
”Vi pleier å glede oss til å bli ferdig med fasten.”
”Virkelig?”
”Nei. Det er bare noen en kunnskapsløs forfatter kunne funnet på å skrive. Vi har masse å glede oss over.”
Arvid sukket. Alle hadde noe å glede seg over. Til og med muslimene. Han sto i fare for å bli verdens desidert mest ulykkelige guttunge.
5
Bosjewar hadde sett hvor lei seg Arvid ble dagen i forveien, så han hadde øvd inn et knippe norske julesanger som ikke hadde et religiøst innhold. For å sette en liten spiss på det hele hadde han forandret litt på teksten, for han ville så gjerne se sin triste venn smile. Bosjewar stemte i:
Rudolf er rød på nesen
og når det er vind og sno
blir han så rød på tissen
at han ikke kan gå på do.
Et lite smil kunne så vidt ses på lille Arvids ansikt. Bosjewar viste han måtte fortsette:
Når nettene blir lange og kulda setter inn
så sier vesle trusemor til kuseflokken sin:
”Hvis ingen går i fella, men passer seg for den
skal alle sammen snart få pule igjen”
Heisann og hoppsann og fallerallera!
Om pulekvelden da skal alle sammen være gra!
Man kunne ane et snev av lykke i ansiktet til Arvid så Bosjewar fortsatte sin julemedley med barneslagere som ”På låven sitter tissen”, ”Bjelleklang”, ”Puletissen kommer i kveld” og ”Jeg så mamma kysse tissen”.
De to guttene holdt på å le seg i hjel. Arvid viste at Bosjewar brydde seg om han og det betydde mye nå. Han fikk sakte men sikkert tilbake den energien han hadde behov for om han skulle klare å redde jula.
Lite visste han om hvor mye energi han kom til å få bruk for. Det var det kun en størrelse utenfor teksten som viste.
6
Arvid la noen av klærne sine i skittentøyskurven i det han la merke til noe mistenkelig. Herr Kaspersen var ofte innom hos hans mor og fikk vasket skittentøyet sitt. Nå så han Kaspersens hvite blodige genser ligge der og han husket samtalen med herr Kaspersen for noen dager siden. Var han morderen? Det kunne ikke være tilfeldig.
Arvid løftet genseren ut av skittentøyskurven. Han måtte gjemme den til han bestemte seg for hva han skulle gjøre, så han tok den med til sitt hemmelige sted; på taket av blokka. Der hadde han en liten provisorisk hytte som gav ly for regn. Det var der han hadde hemmelighetene sine og der han kunne dra når mora var rusa som verst. Det var rett og slett mange gode minner der:
Kniven han stakk Terje i låret med da han kalte moren hans en hore, en femukers lottokupong med tre uker igjen, kniven han stakk Anders med da han kalt moren hans en narkoman, bilder av juleskuddet moren satte julaften for et lite år siden, et bilde av herr Kaspersen og hans mor.
Han så på bildet. Kaspersen hadde ødelagt jula for Arvid. Han var så sint som han aldri hadde vært før. Han så på knivene sine, vurderte muligheten for å bruke en av de på Kaspersen. La den fra seg igjen. Husket at han hadde bevis; han hadde genseren. Det var bare å gi den til politiet, men før han gjorde det måtte Arvid bli sikker. Han måtte finne ut om det virkelig var herr Kaspersen som hadde drept enkemann Hansen.
7
Arvid hadde fulgt etter herr Kaspersen hele dagen, men ikke sett noe mistenkelig. Han vurderte å la levere den blodige genseren til politiet nå, så kanskje de kunne løse mysteriet. Enkemann Hansen var uansett død, så julen var allerede ødelagt.
Det var sent på kvelden og han var på vei hjem da han fant dagens VG på en benk, og der kunne han lese en grufull nyhet:
SERIEMORDER LØS!
Han åpnet avisen og leste:
”De tre mennene som har blitt drept er i alderen 31 til 69. Politiet har lenket drapene opp mot hverandre da prøver viser at det er stor sannsynlighet for at det samme drapsvåpenet er brukt ved alle anledninger. Politiet leter nå etter en faktor de tre har til felles, da dette sannsynligvis vil gi en sterk indikasjon på hvem som er den skyldige.”
Arvid måpte. Han så bildene av de tre og kjente igjen ansiktene deres. Han viste hva fellesnevneren var; de tre var alle horekunder. Arvid var forvirret over situasjonen. Hvorfor ville Kaspersen drepe kundene sine? Han tjente jo ikke penger på det.''
8
TILSTANDSRAPPORTSANG
(melodi: Julekveldsvisa)
Morderen(e?)s sang:
Nå har vi partert liket og vi gravd det ned
og vi har vaska skittentøy og vi har satt oss ned.
Nå sitter vi å hviler og puster på ei stund
den ene fåkke sove og den andre tar en blund.
Begge er nervøse, ja det er lett å se
tenk om noen finner ut hvor liket er gravd ned.
Man ser at det er nygravd, man ser det veldig klart
man ser det uti hagen der som seriemordern bor.
Arvids sang:
Den eneste jeg ønsker, det er en ekte jul
med gavedryss og juletre og kjeks og litte rull.
Det har jeg aldri opplevd, min mor er narkoman
og derfor skjer det alltid noe spesielt den da’n.
Det første som jeg husker, er å bli kasta ut
vi hadde okkupert et hus, men ble avslørt av en snut
vi feira jul på gata, min gave var en klem
det eneste jeg ønska meg det året var et hjem.
Nå selger mamma kroppen sin, hver dag og hver en jul
så hun har penger nok til å få fiksa seg et skudd.
Jeg får nok ikke gaver, jeg får nok ikke klem
det finnes mange heldige, men jeg er ikke en av dem.
Bosjewars sang:
Jeg vet ikke hva jul er, vi feirer ikke det
jeje-jeje-jeje-jeje-jeje-jeje-jeje.
9
Lille Arvid hadde en merkelig følelse. Det var som om han var inne i en kort periode i livet sitt som var delt opp i 24 kapitler og at han nå var i det niende. Han ønsket seg svar umiddelbart men samtykket til den oppstykkede virkeligheten. Han hadde ikke noe valg.
Hans mor lå på sofaen og nøt sitt siste skudd. Hun hadde kommet hjem sent den natten og virket ekstremt sliten. Arvid forsøkte å riste litt liv i henne.
”Mamma? Går det bra.”
Moren åpnet så vidt øynene og fikk hvest frem et svar.
”Ja.”
Arvid giddet ikke spørre om noe mer. Hun var ikke i form uansett, og det hadde hun ikke vært på lenge. Han ønsket seg en ny mor. Arvid hadde lyst til å være barn litt oftere i stedet for å ta vare på seg selv nesten hele tiden. Han ønsket seg noen regler, noen grenser. Og han ville ha jul. Lille Arvid var villig til å gjøre alt for å få feire en skikkelig jul.
Han gikk til den hemmelige plassen sin på taket og tok frem en av knivene sine. Sakte førte han den opp mot ansiktet sitt og kuttet seg selv til blods. Blødende gikk han ned i leiligheten og ringte politiet.
10
Både sosialarbeideren og politifolkene var rystet etter funnet av gutten som hadde blitt kuttet opp av sin mors hallik, men de sendte han allikevel tilbake til moren nå som halliken var fengslet enn så lenge.
Arvid var frustrert. Han hadde tenkt å si at det var hans mor som gjorde det, men fikk seg ikke til å gjøre det. Derfor bestemte han seg for å gi herr Kaspersen skylden, han var jo sannsynligvis en morder uansett så han hørte hjem i fengsel.
Arvids mor hadde knapt reagert når hun fikk nyhetene, så Arvid hadde bestemt seg for å gå ut å leke på fellesarealet. Det var da han la merke til et område hvor det så ut til at noen nylig hadde gravd. Han bestemte seg for at det var noe han måtte undersøke, så når han fikk ly i mørket gikk han ut og spadde opp jordflekken.
Det han fant der sjokkerte lille Arvid, for selv om han aldri hadde sett et partert lik før så skjønte han hva det var når han så det. Med ferske sting i ansiktet ringte han nok en gang til politiet. Nå skulle han avsløre herr Kaspersen. Arvid gikk og hentet den blodige genseren på taket og gjorde seg klar til å møte lovens lange arm.
11
Arvid forklarte alt til politiet slik at de måtte holde på herr Kaspersen. Arvid var helt sikker på at det var han som hadde gjort det. Det eneste han syntes var litt merkelig var at han hadde gravd ned liket utenfor blokken til Arvid og hans mor. Det var da det gikk opp for Arvid: Herr Kaspersen var den snille halliken! Dette måtte ha vært iscenesatt av herr Ludviksen, den onde halliken. Og akkurat i det Arvid tenkte dette så han nettopp herr Ludviksen spankulere ved siden av politisperringene. Han var på vei mot leiligheten deres. Det gikk kaldt nedover Arvids rygg. Han måtte redde sin mor fra den onde halliken.
Nysgjerrige tilskuere og politifolk gjorde at herr Ludviksen ikke kunne se Arvid i det han løp for livet mot blokkas inngang. Han kom seg akkurat inn usett, løp inn i leiligheten og ristet liv i sin mor.
”Mamma! Vi må dra. Herr Luviksen kommer.”
”Har han dop?”
Arvid så oppgitt på sin mor.
”Nei. Han har ingenting annet enn knyttneven sin. Vi må dra. Han er gal. Han har drept kundene dine for å få herr Kaspersen fengslet.”
Arvid fikk støttet opp om sin mor og sammen hanglet de seg ut bakveien. Ved inngangsdøren sto herr Ludviksen å banket det han var god for. Hadde det ikke vært for alle politifolkene utenfor skulle han skreket ut drapstrusler også. Han skulle ha det som tilhørte han, koste hva det koste ville.
Arvid banket på hos Bosjewar en halvtime senere.
”Kan vi bo i dokkehuset ditt i natt? Vi kan ikke dra hjem.”
”Det er kalt der Arvid.”
”Vi klarer oss, det er bare for i natt. Jeg skal ordne noe annet i morgen.”
”Okay. Men bare for i natt altså. Foreldrene mine blir dritsure om de finner det ut.”
Arvid takket kompisen sin og pustet lettet ut. Det var ikke lett for en liten gutt å gå rundt å bære på en ruset narkoman mor.
12
Arvid snek seg ut av Bosjewars dokkehus tidlig om morgenen. Han måtte skaffe penger mens moren hans sov ut rusen. Han gikk seg en tur i parken og drepte en uteligger men det var ikke særlig lønnsomt, han hadde bare en femtilapp på seg.
Arvid gikk på McDonalds og brukte opp femtilappen mens han prøvde å tenke ut hvordan han skulle få tak i tusen kroner eller mer. Det var da han så henne, den gamle dama som var i minibanken og tok ut pensjonen sin så hun kunne gjemme den under puta. Arvid fulgte etter henne og i et øyeblikk hun ikke var oppmerksom så snappet han veska og løp så fort han bare kunne. Den gamle damen prøvde å løpe etter den unge veskenapperen men falt og brakk lårhalsen. Arvid løp og løp helt til han ikke hadde pust igjen. Han tok pengene ut fra lommeboka og kastet den og veska i en søppelbøtte. Han telte pengene. 5000 kroner. Arvid smilte fra øre til øre, det var jo et kjempekupp.
Han gikk tilbake til Bosjewars dokkehus der moren nettopp hadde våknet. Han hjalp henne opp fra senga og de leide seg et hotellrom. Der var de trygge enn så lenge.
13
Arvid hadde vært å kjøpt rundstykker og pålegg til seg og sin mor men i det han nærmet seg kassa så han noe som fikk han til å glemme alt han hadde gjort tidligere. På forsiden av VG så han et bilde av moren sin. Bildeteksten var ikke til å ta feil av:
PROSTITUERT KVINNE ETTERSØKT: MISTENKT FOR Å VÆRE SERIEMORDER
Arvid plukket med seg et eksemplar og på vei ut av butikken åpnet han avisen og leste:
”Den arresterte Herbjørn Kaspersen har i avhør innrømmet sin involvering i den rystende seriedrapssaken. Den 35 år gamle halliken påstår at han har hjulpet prostituerte Arnhild Karlsen med å partere likene av kunder hun har drept i narkorus. Arnhild Karlsen er nå etterlyst og politiet venter en snarlig arrest av kvinnen som nylig ser ut til å ha gått under bakken.”
Arvid sukket. Nå måtte han bevise at hans mor var uskyldig. Han løp tilbake til hotellet og fant sin mor.
”Mamma! Les i VG. De tror du er seriemorder.”
Moren hans tok i mot avisen og leste hva som var skrevet. Hun sukket.
”Unnskyld Arvid.”
Arvid så forvirret på sin mor.
”Hva mener du?”
”Det som står der. Det er sant.”
”Men hvorfor?”
”Jeg vet ikke hvorfor. Jeg var rusa og paranoid.”
Arvid felte en tåre.
”Jeg drepte en uteligger for din skyld, jeg er utrolig skuffa.”
Hans mor så trøstende på han.
”Bra det bare var en uteligger da.”
14
Arvid hadde skreket hele natten siden han skjønte at hans mor kom til å bli arrestert snart. Han skulle ønsket han hadde en far, men hans mor hadde aldri villet snakke om hvem han var. Arvid følte det var på tiden å gjøre et nytt forsøk siden hans mor sannsynligvis ville være fengslet i lang tid.
”Mamma? Hvem er faren min?”
Hans mor stirret på han.
”Arvid, dette har vi snakket om før. Jeg vil ikke snakke om det.”
”Men mamma, du må sikkert i fengsel snart. Da har jeg ingen foreldre lenger.”
”Det er ikke så enkelt Arvid. Jeg vet ikke hva han heter.”
”Vet du hvordan han ser ut da?”
”Ja.”
”Jeg kan prøve å skaffe et bilde. Men du må gi meg noen hint da.”
”Arvid, du kommer ikke til å klare det. Han er en horebukk. Det blir som å leite etter nåla i høystakken.”
”En horebukk? Det er jo en begynnelse. Hvordan ser han ut da?”
”Tja. Han er vel ca. 1,80, kanskje litt høyere. Nå har han kanskje blitt rund 45 år gammel, det er lenge siden jeg så han sist. Husker at han hadde blå øyne. Kort hår som begynte å bli litt tynt. Han ser egentlig ganske normal ut. Også er han hyggelig. Det er alt jeg husker.”
Arvid viste det ville bli vanskelig, men han skulle i det minste prøve. Han ville ha en familie å feire jul med, og han ville ikke på barnehjem. Nå måtte han finne ut hvem som var hans far.
15
Om morgenen banket det på hotellrommets dør. Arvid åpnet og politiet kom inn og pågrep hans mor uten så mye dramatikk. Hun prøvde å stikke den ene politimannen med en plastkniv men han lo og rev den fra henne før han la henne i jern.Politimannen var ung, slank og kjekk og introduserte seg som Hagbart Wilhelmsen. Han spurte Arvid om han hadde noen i familien de kunne få tak i.
”Jeg har en pappa men jeg vet ikke hvem han er” svarte Arvid før han la til:
”Men han er en horebukk. Vi kan lete etter han.”
”Det hørtes ut som en vanskelig jobb.”
”Men jeg vil ha en pappa. Også vil jeg feire jul.”
Den unge Wilhelmsen prøvde å trøste lille Arvid men det var nytteløst. Tanken på jul uten verken sin mor eller gaver var uutholdelig. Han gråt og gråt og Wilhelmsen som var et vesen uten særlige følelser slet med å finne noen trøstende ord til gutten. Han prøvde seg:
”De feirer jul på barnehjem også.”
Arvids gråt ble bare høyere. Det var tydeligvis ikke velvalgte ord. Wilhelmsen lurte på hva han sa som var så galt men bestemte seg for å prøve igjen.
”Så så. Ikke gråt. Det er jul neste år også.”
Hans velvalgte ord hjalp ikke denne gangen heller.
”Jeg kan hjelpe deg å finne faren din.”
Arvid så opp på han og sluttet å gråte.
”Vil du virkelig det?”
Håpet lyste i øynene hans. Wilhelmsen var litt brydd for han sa det bare for å trøste, han hadde egentlig ingen intensjoner om å hjelpe. Det så ut som om han var trengt opp i et hjørne det ikke gikk an å komme seg vekk fra uten å holde ord.
”Jeg skal hjelpe deg. Men du må huske at det er en vanskelig jobb.”
”Tusen takk.”
Arvid kastet seg rundt politimannen. Nå hadde han hjelp til å redde jula.
16
Lille Arvid ble institusjonalisert med en gang men neste dag etter jobben kom Wilhelmsen innom slik han hadde lovt. De måtte jo finne Arvids far.
Politimannen hadde egentlig tenkt å ikke møte opp men en merkelig følelse han aldri tidligere hadde hatt kom over han. Hans kjæreste forklarte han at det var det som ble kalt dårlig samvittighet. Deretter kalte hun han en jente.
Wilhelmsen hadde bare tid til en kort prat med Arvid denne dagen, så de to snakket sammen om hvilken strategi de skulle velge. Da de to skilte lag følte Arvid seg trygg på at han kom til å finne pappaen sin til jul. Hagbart Wilhemsen var helt sikker på at de aldri kom til å finne han.
17
Livet på ungdomsinstitusjon appellerte ikke så veldig til Arvid. For det første var det ikke familien hans. For det andre var det mange eldre gutter der som han følte seg truet av. 15-år gamle Jøran hadde allerede lovt å ”rævpule den lille rævva hans” om han ikke gav han lommepengene sine hver uke. Forståelig nok var lille Arvid redd at den eldre gutten skulle gjøre det, så han var allerede blakk. Om han ikke fant seg en far snart så måtte han nok drepe Jøran etter hvert. Problemløsing var heldigvis en av Arvids sterkeste sider.
Han fikk en telefon fra Hagbart Wilhelmsen:
”Hei!”
”Hagbart. Jeg liker meg ikke her.”
”Såså. Vi skal finne faren din.”
Wilhelmsen var overrasket over hvor lett det var for han å lyve til et barn.
”Vi må finne han før jul.”
Wilhelmsen visste han ikke hadde mange dager igjen før han måtte komme med en grusom innrømmelse.
”Det går nok lett som bare det.”
Ingen innrømmelse denne dagen i alle fall.
”Skal vi begynne å lete da?”
”Jeg må jobbe i kveld, men jeg kommer innom i morgen og da skal vi begynne skikkelig. Hvordan var det faren din så ut?”
”1, 80. Kanskje litt mer. 45 år. Sånn cirka. Blå øyne. Kort hår. Tynt. Ser normal ut. Hyggelig. Er vel ikke så mange som passer til den beskrivelsen?”
Det gikk kaldt nedover Wilhelmsens rygg, samtidlig som han kjent at han manglet ryggrad.
”Nei da. Er nok bare noen få.”
Hvorfor slutt å lyve nå? Tenkte han i det han la på.
18
Wilhelmsen kom innom Arvid. Han hadde med seg et par fotoalbum som han fant på stasjonen. Det var selvsagt bilder av kriminelle, men det var jo ingen som viste hvem faren hans var så han kunne jo godt vært kriminell. Arvid bladde ivrig gjennom sidene og pekte ut mulige kandidater. Han fant fire aktuelle.
Tilbake på stasjonen sjekket Wilhelmsen hvem de fire var:
1. Ronny Torgeirsen, 43 år, gift. Har vært fengslet for nasking og grisepuling. Bokstavlig talt.
2. Ronny Atle Hansen, 47 år. Døde for to år siden da han ble skutt av politiet mens han forsøkte å drepe en mann som ikke plukket opp dritten til bikkja si.
3. Ronny Kalle Ronnysen, 45 år. Fengslet for narkotikaforbrytelser. Ble tatt på fersken etter å ha svelget poser med narkotika for så å få diaré på flyet. Han dret de ut, men grunnet den dårlige flyvasken luktet det så fryktelig av han etterpå at en flyvertinne måtte ta det opp med han. Han fikk panikk og gikk til angrep på henne, så han måtte overmannes av medpassasjerer. Politiet fant narkotikaen på kroppen hans da flyet var trygt nede på bakken og han ble overlatt i deres varetekt. Hadde han ikke gått amok ville han sannsynligvis aldri blitt tatt, da det ikke var noen tollere tilstede denne dagen.
4. Kjell Ronny Edvardsen, 44 år, skilt. Fengslet etter å ha banket kona si fordi hun klagde på at han skaffet seg en kone til. Og for bigami.
Han tok de fire bildene med seg til arresten og viste de til Arvids mor. Hun ristet på hodet fire ganger.
19
Wilhelmsen hadde vært forsinket da han kom til Arvid fordi de hadde funnet liket av en uteligger i en park. Wilhelmsen hadde gjort unna papirarbeidet, men visste at saken aldri ville bli løst med mindre noen savnet den drepte i så stor grad at VG ble kontaktet. Ellers ville aldri saken bli prioritert. Dessuten visste han at tabloidene ikke falt for slike drap. De ville ha sensasjoner, seriemord, kjendisdrap og familietragedier. De hardhudede journalistene elsket gode familietragedier, det var tross alt det de tjente til livets opphold på.
En fuktig kveld på byen hadde Wilhelmsen møtt på Fabian Frantzen, en respektert krimjournalist som han hadde blitt kjent med i forbindelse med en drapsetterforskning. Frantzen fortalte han om en gang han hadde funnet liket av en kvinne som hadde dødd av overdose. Han hadde ringt redaktøren sin, som hadde bedt han om å drite i det. Døde rusmisbrukere selger ikke aviser var beskjeden han fikk.
Da Arvid åpnet døren bredte det seg et smil om munnen hans.
”Hva sa hun? Hva sa hun? Var pappa på en av bildene?”
”Sorry. Det var ingen av de.”
Arvid var tydelig skuffet.
”Hvor tror du vi kan finne han da?”
Wilhelmsen fikk et plutselig innfall om at han skulle være noenlunde ærlig med den desperate guttungen.
”Arvid, for å være noenlunde ærlig så tror jeg det blir vanskelig å finne faren din.”
”Hvorfor det?”
”Fordi det er tusenvis av menn som går rundt omkring og ser ut som den mannen moren din beskrev.”
”Da kan vi jo gå ut å ta bilder av menn det kan være da?”
Wilhelmsen tenkte han skulle forklare guttungen at selv om de tok et bilde av en mann i gata, så hadde de ikke navnet hans – og at når bildet var fremkalt så ville ikke den de tok det av være på samme plass. Han gjorde det imidlertid ikke, han gav i stedet Arvid det han trodde var et umulig oppdrag.
”Da må du skaffe et kamera.”
”Ja. Jeg skaffer et i morgen. Ringer deg når jeg har det.”
Wilhelmsen ble tatt på kornet av lille Arvids entusiasme.
”Ok… eh… da snakkes vi i morgen.”
20
Arvid måtte ha et kamera, men de få pengene han hadde gikk rett i lomma til Jøran. Slik hadde Arvid berget rumpa si foreløpig, og han ville gjerne berge den en stund til også. Arvid visste hva som måtte til for å skaffe et kamera. Han måtte gjøre noe kriminelt igjen. Men hva?
Han vurderte å drepe enda en uteligger, men for å få råd til et kamera måtte han ha tatt livet av så mange at det kunne ha vekket mistanke. Samtidlig hadde han ikke lyst til å rane en gammel dame til heller. For det første var det så alt for enkelt, og for det andre var det ikke lønningsdag.
Arvid fikk lov til å dra ta en tur ut alene så han haiket inn til byen. Han hadde allerede ringt bestekompisen Bosjewar som kunne fortelle han at han ikke hadde noe kamera Arvid kunne låne.
Han satt ved en fontene da de kom forbi: 17 japanske fototurister som lengtet etter en ny opplevelse, nemlig muligheten til å bruke egne ord for å beskrive sine reiseopplevelser. En av de skulle få hjelp av Arvid.Han fulgte etter de mot en buss som det var tydelig at skulle frakte dem videre. Da den siste av de løftet foten opp på det første trinnet i bussinngangen slo Arvid til. Han røsket kameraet ut av japanerens hånd og løp alt han kunne. Skrekkslagne så de 16 andre japanerne på scenarioet som utspilte seg, men alle som en glemte de å ta bilde av skurken. De var alt for opptatt med å tenke på at Hiroshi, den eldste samuraien, hadde blitt ranet av en liten drittunge. Han hadde tydeligvis mistet sine evner. Naohira var den mest snartenkte. Han kastet seg over Hiroshi og brakk enkelt nakken hans. Nå var han samuraienes leder.
Arvid var tom for pust, men endelig hadde han kamera. Han fikk ringt Wilhelmsen og sagt ifra, og de to avtalte at de skulle ta bilder neste dag. Skulle de endelig finne Arvids far?
21
Wilhelmsen hadde fri og møtte lille Arvid tidlig på formiddagen. De to ble enige om at de skulle begynne fotograferingen med en gang og dro til horestrøket for å ta bilder av menn som kunne være Arvids far. På en drøy time fant de 15 kandidater, og bestemte seg for å spise lunsj. Wilhelmsen spanderte på Arvid og den emosjonelt avstumpede politimannen følte seg på en merkelig måte knyttet til den lille gutten som satt foran han og leflet i seg mat som en sulten uteligger. Han bestemte seg for å ikke nevne dette til kjæresten sin, han ville nødig bli kalt jente igjen.
”Arvid? Du vet at det er en stor sjanse for at vi ikke finner pappaen din?”
Arvid så på han med fuktige øyne.
”Ja, jeg vet det. Men det er mitt eneste håp. Den eneste som kan hjelpe meg med å redde julen”
”Jeg skal gjøre alt jeg kan men du må forberede deg på at det ikke går.”
”Jeg trenger ikke det. Jeg tror du er en superpurk, så du klarer det nok. Du er John McClane.”
Wilhelmsen visste godt at han ikke var John McClane. Bruce Willis var John McClane.
”Takk skal du ha.”
Han visste ikke helt hva han skulle si. Guttungen fikk bare leve i troen.
Etter lunsjen gikk de til horestrøket og tok bilder i et par timer til. De hadde over 40 alternativer. I tillegg fikk Arvid en fiks idé om at han skulle gå opp og ned storgata å ta bilder av alle det kunne være, noe som førte til at det ble veldig mange bilder.
Wilhelmsen tok med seg bildene på stasjonen der de skulle bli fremkalt. Neste dag kunne de vise bildene til Arvids mor.
22
Arvid viste alle spanerbildene til sin mor og hun studerte de omhyggelig, en etter en. På en av de siste bildene rykket hun til. Håpet steg hos Arvid.
”Er det han?”
Arvid pekte på mannen mitt i bildet, han som var fotografiets fokus.
”Nei. Ikke han. Bak han.”
Arvid studerte bildet. Like bak mannen gikk dansebandstjerna Rune Rudberg.
”Er Rune Rudberg faren min?”
Arvid måpte. Hans far var en berømt horebukk.
”Nei, han er ikke faren din. Han som er bak Rune Rudberg. Han som går ut fra gullsmeden. Det er faren din.”
Arvid ble overrasket over hvor overvåken moren hans var. Hun ville visst virkelig at noen skulle ta seg av han mens hun var fengslet. Samtidlig var han litt skuffet over at det ikke var Rune Rudberg.
”Hvem er han da?”
Arvid var fra seg av nyskjerrighet.
”Jeg vet vel ikke jeg. Han er en mann som går ut fra en gullsmed.”
Wilhelmsen trådte frem.
”Arvid. I morgen skal jeg dra til gullsmeden og undersøke. Kanskje vi er heldige.”
”Tusen takk. Jeg vet du kommer til å finne pappaen min før jul.”
Hagbart Wilhelmsen følte seg som vanlig litt brydd.
”Jeg skal gjøre så godt jeg kan.”
23
Det var lille julaften og folksomt i den lille forretningen, i alle fall i forhold til det som var vanlig hos en gullsmed. Wilhelmsen fikk tak i en av kvinnene som jobbet der og viste henne bildet.
”Vet du hvem det er?”
”Er det ikke Rune Rudberg da?”
”Nei, bak han. Han som går ut fra denne forretningen.”
”Åh! Han ja. Det er Isak, han er sjefen min. Han eier hele sjappa.”
Wilhelmsen forbauset seg over hvor lett det gikk.
”Hvor er han nå?”
”På bakrommet.”
”Kan jeg få snakke med han?”
”Hva gjelder det?”
”Det er en privatsak, men han er nok interessert i å høre hva jeg skal si.”
”Vent litt. Jeg skal gå å høre med han.”
Wilhelmsen sto og beundret et sølvsmykke da kvinnen kom inn igjen.
”Vennligst følg meg. Han vil høre hva du har å si.”
Han fulgte etter henne. Hun var en slank og vakker kvinne i slutten av 30-årene, og Wilhelmsen kunne ikke la være å stirre på den elegante bakdelen hennes mens hun gikk foran han. Hun ledet han inn på et lite kontor.Wilhelmsen hilste høflig på mannen og gikk rett på sak. Han viste mannen et bilde av Arvids mor.
”Kjenner du denne kvinnen?”
Mannen så brydd på han. Sannsynligvis var han flau.
”Hvorfor lurer du på det?”
”Fordi det er viktig for meg å finne ut om du noensinne har truffet henne.”
Mannen så ned. Med rødlette kinn kom innrømmelsen.
”Ja. For mange år siden.”
Wilhelmsen var lettet. Kunne det faktisk være denne fyren?
”Hun påstår at… jeg sier det bare rett ut, hun påstår at du er faren til sønnen hennes. Hun sitter fengslet og sønnen trenger en familie, så jeg hjelper han litt.”
”Hva er det du sier? Har jeg en sønn?”
Mannen så oppriktig glad ut og Wilhelmsen skjønte ikke noe av det. Han hadde alltid lurt på hvorfor folk frivillig ville ha barn. For han var barn et nødvendig onde, et produkt av avl. Nå satt han å snakket med en mann som var lykkelig over nyheten han kom med og som med en gang aksepterte å ta i mot sin sønn neste dag. Han stilte ikke et spørsmålstegn en gang.
Wilhelmsen ringte Arvid for å gi han den store nyheten:
”Jeg har funnet han. Han vil at du skal komme å bo til han fra og med i morgen. Jeg kommer å henter deg og så drar vi dit på formiddagen, okay?”
Arvid jublet både høyt og lenge. Han hadde en pappa til jul. Han kunne spise julemat og julekaker, få gaver, gi gaver, synge julesanger. Han fikk et helt nytt hjem. Han var verdens lykkeligste gutt. Han hadde håpet og håpet på at julen kunne reddes og nå gikk ønsket hans endelig i oppfyllelse. Det var den beste julegaven han noensinne kunne få. Han gledet seg, bokstavlig talt, som en unge.
24
Lille Arvid var spent i det han gikk opp trappen. Huset var både stort og vakkert og han skulle møte sin far for første gang. Han hadde en pappa! Han kunne feire jul!
På ringeklokka sto det Isak Goldberg. Arvid trykket ivrig på knappen. Hans far åpnet døren og Arvid kastet seg rundt halsen hans.
”Pappa.”
”Hei. Jeg hadde aldri trodd… jeg visste ikke…”
”Jeg visste ikke jeg heller, jeg er bare glad jeg fant deg.”
”Jeg kan ikke tro at jeg har en sønn.”
”Nå er jula redda. Jeg er så glad. Skal vi gå inn å feire jul pappa?”
”Feire jul? Sorry. Vi er jøder og hanukka var ferdig i går. Kom inn, jeg har et herlig koscher måltid klart hvert øyeblikk og så kan vi snakke om toraen og talmud. Er du omskjært?”
Arvid snakket aldri med sin muslimske venn Bosjewar igjen.
posted by Ulf @ 1:50 PM
0 comments
